Jeg har funnet ut at jeg simpelthen ELSKER regn! La det bare pøse ned! I don’t care! Det er digg! La det gjerne renne i strie strømmer. Fete dråper som gjør deg søkkvåt bare du TENKER på å bevege deg utenfør husets fire vegger.
Det er under slike tilstander jeg slenger på meg sko og jakke og går ut. Og da mener jeg uten regntøy, og så går jeg meg en så lang tur som mulig. Må jo utnytte det så lenge det varer. Som oftest går jeg til en plass hvor jeg kan stå noen minutter og være for meg selv og bare tenke mens jeg lar vannet renne over meg og kjenne at jeg blir våtere og våtere.
Hvofor?
Jo, grunnen er egentlig ganske simpel.

Det hjelper på humøret.

Verre er det ikke. Og det er på dette tidspunktet jeg kommer med en aldri så liten innrømmelse:
Det hender jeg av en eller annen merkelig grunn føler meg ekstremt tung til sinns. Aner ikke hvorfor, men helt plootselig kan jeg føle meg mer deprimert enn noensinne, uten at jeg egentlig har noen grunn for det. Jeg får voldsomme tristhetsfølelser, sliter maks med å smile, og er jeg alene kan jeg sitte opptil flere timer å grine…!
Slik har jeg hatt det en god stund egentlig, og som oftest har musikken hjulpet meg gjennom det.
Men så var det en gang for lenge siden at det begynte å flomme ned fra skyene. Sånn skikkelig torden-regnvær, du vet, og jeg bestemte meg for å gå ut i dette været, da jeg hadde hørt flere snakke om hvor digg det er å bare stå ute og la regnet gjøre deg gjennomvåt. Jeg tok kun på meg sko, og gikk ut iført kun bukse og skjorte, og hva var det jeg fikk oppleve? Jeg bokstavelig talt lyste opp innvendig! På få sekunder gikk jeg fra å være megatrist til å være super-hæppi, og jeg gikk og gliste sammenhengende resten av dagen!

Siden den gang har jeg egentlig alltid gått og ventet på at det skulle begynne å regne slik igjen, og idag gjorde det akkurat det. For øvrig har ikke regnværet kunnet komme mer beleilig enn akkurat i dag, for i dag hadde jeg en sånn dag igjen. Så jeg tok på meg sko og jakke, stappa hodetelefonene i øret, trykka på play på MP3-spillern som straks begynte å spille behagelige ballader, og så bega jeg meg på en aldri så liten gåtur ned til fjera. Var ikke mange skrittene jeg tok før jeg var gjennomvåt, men når jeg nå sitter her og skriver, sitter jeg med et smil om munnen

Frihetens regn, kaller jeg det. For det er akkurat DET det er…!

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende